I moderne diskusjoner, spesielt blant de som tar til orde for ikke-vold eller pasifisme, blir Jesus Kristus ofte fremstilt som en skikkelse som universelt avviste vold. Et dypere dykk i både skrifttekster og bredere teologiske tolkninger avslører imidlertid et mer komplekst bilde, som antyder at Jesus, selv om han talte for fred, ikke var en pasifist i tradisjonell forstand.
Den bibelske konteksten:
- Det gamle testamentets grunnlag: Det gamle testamentes Gud, som kristne tror er den samme som Jesus, befalte kriger, ikke for erobring, men for rettferdighet, som det fremgår av befalingene til Israel. Denne guddommelige tilslutning til krigføring under spesifikke forhold setter en presedens for at vold kan rettferdiggjøres når den er ordinert av Gud til rettferdige formål.
- Det nye testamentets innsikt: Jesu lære, som å vende det andre kinnet til (Matteus 5:39), blir ofte sitert for pasifisme. Imidlertid er disse læresetningene rettet mot personlig oppførsel, ikke statlige eller militære handlinger. Jesu egne handlinger, som å ikke fordømme høvedsmannen for hans militære rolle (Matteus 8:5-13), antyder en aksept av militærtjeneste under de rette omstendighetene.
Sverdet og riket:
- Jesu ord: I Matteus 10:34 sier Jesus: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred til jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men et sverd.» Denne metaforen indikerer splittelse og konflikt, ikke nødvendigvis fysisk vold, men den understreker at Jesu misjon ikke ville være en universell fred i jordisk forstand under hans første komme.
- Det annet komme: Åpenbaringen skildrer Jesus som ikke vender tilbake som et lam, men som en krigerkonge (Åpenbaringen 19:11-16), med et sverd for å slå ned nasjoner. Dette bildet står i sterk kontrast til det pasifistiske bildet, og viser Jesus som en agent for guddommelig rettferdighet og krig mot det onde.
Teologiske tolkninger:
- Rettferdig Krigsteori: Kristne teologer som Augustine og senere Aquinas utviklet Rettferdig Krigsteori, som hevder at krig kan rettferdiggjøres under visse forhold. Denne teorien finner sine røtter i Skriften der Gud befaler eller tillater krig for rettferdighet, og antyder en guddommelig godkjenning av vold når det er for rettferdige årsaker.
- Personlig vs. samfunnsetikk: Jesu lære om ikke-vold handler mer om personlig etikk og Guds rikes verdier, ikke nødvendigvis resepter for statlige eller militære handlinger. Denne forskjellen gjør det mulig for kristne å delta i krigføring eller rettshåndhevelse uten å motsi Jesu lære.
Historisk kontekst og Jesu liv:
- Seloter: Blant Jesu tilhengere var seloter, kjent for sin militante motstand mot romersk styre. Jesu samhandling med dem uten fordømmelse innebærer et nyansert syn på motstand mot undertrykkelse.
- Getsemane hage: Når Peter kutter øret til en soldat, helbreder Jesus soldaten, men han fordømmer ikke Peter for å bære et sverd, bare for at han misbrukte det i det øyeblikket (Luk 22:49-51).
Konklusjon:
Fortellingen om Jesus som pasifist forenkler læren hans og den bredere bibelske fortellingen. Mens Jesus forkynte fred og tilgivelse, maler hans liv, lære og de profetiske beskrivelsene av hans gjenkomst et bilde av en skikkelse som, mens han talsmann for fred, forstår og noen ganger støtter nødvendigheten av konflikt for rettferdighet, rettferdighet og etableringen av hans kongedømme. Dette perspektivet reduserer ikke budskapet hans om kjærlighet, men beriker det, og viser en guddommelig balanse mellom fred og rettferdighet, personlig oppførsel og samfunnsstyring.
