Det er ikke alltid like lett å sette ord på hva man tenker eller forklare de tankene og ideene man gjør seg i livet når man sitter alene en mørk sommernatt og forsøker å filosofere litt over liv, død og alt det som følger med.
I dette innlegget vil jeg likevel forsøke å gjøre nettopp det. Jeg vil forsøke å forklare de to ulike ideene jeg har rundt hva livet er, hvorfor vi har så mange ulike religioner, filosofier osv, og hvorfor jeg til slutt mener vi alle ender opp der vi alle kom fra.
To noe ulike metaforer for livssyklusen
Jeg har to tanker når det kommer til menneskets livssyklus som begge inkluderer hvorfor vi har ulike religioner og mange andre ting i livet, men som har en noe ulik ende på denne reisen vi kaller livet.
Disse to ideene er ganske like, men kan alt etter hvordan du velger å uttrykke dem avvike litte gran fra hverandre.
Ideen om livet som en vanndråpe
I dette scenariet sammenligner man sjelen med en dråpe vann som stiger opp av et stort hav. Denne oppstigningen kan man sammenligne med at et egg blir befruktet og når så dråpen faller til jorden blir barnet/sjelen født.
Som med alle vanndråper så vil de så fort de treffer bakken starte sin lange vandring tilbake mot havet de kom fra, og mens dråper faller svært nært havet faller andre lengre unna og dermed har en lengre vei de må reise for å nå det endelige målet. Dette kan vi sammenligne med at enkelte barn dør allerede i mors mage, andre dør under fødselen osv.
Jeg tror de fleste forstår bilde jeg forsøker å tegne her, men det mange kanskje ikke ser er at dette også gir en forklaring for hvorfor det finnes hva man ofte kalles lidelser selv for små nyfødte barn uten at det må finnes en ondskap bak disse lidelsene, men at dette heller er et resultat av tilfeldigheter.
Før vanndråpen (sjelen) treffer jorden er den klar og ren, men så fort den treffer jorden begynner den å samle støv, og den begynner å skille seg fra alle de andre dråpene som har falt rundt den, og nå begynner den lange vandringen tilbake mot havet. Denne vandringen er selvfølgelig en metafor for livet som alltid ender opp med at sjelen til syvende og sist gjenforenes med havet hvor gjenforeningen representeres av døden.
Hvordan forklarer dette religioner, ideologier osv?
Når man så ser nærmere på vandringen disse dråpene kunne finne små bekker de blir del av før de igjen havner i et lite vann for så å bli del av en stor elv som tilslutt renner ut i havet. På denne ferden vil de kunne samle opp støv og annen skitt, som gjør dem unike. Denne skitten kan man sammenligne med ting som i større eller mindre grad påvirker mennesker og som gjør oss alle unike, mens bekkene og elvene kan sammenlignes med ulike religioner, filosofier og annet som gjør det enklere for oss å finne veien tilbake til havet, og som kan hjelpe oss å «renske» bort en del av skitten vi har samlet opp underveis.
Dette betyr at ingen religion er mer riktig en noen annen, eller at man ved å følge en vei fremfor en annen ikke tilslutt vil havne tilbake i havet, men at reisen mot havet kan bli noe enklere da du blir del av noe større som gjør reisen noe enklere.
At du er del av en slik elv betyr ikke at reisen automatisk vil være uten utfordringer, for som vi vet så kan elver ende i små innsjøer som igjen splitter den i flere små bekker og elver osv. Dette blir et bilde for hvordan du eksempelvis kan være kristen en stund, men ende opp et sted hvor du føler kristendommen ikke lenger «fører» deg noen vei, og du finner en ny vei å følge enten ved å endre religion, eller utforske verden allene.
Ved å se på livet som en vanndråpes reise kan man enten fullstendig utelukke religioner ved å se på bekkene og elvene som historiske hendelser, og man kan inkludere religioner ved å se på bekker og elver som religioner og van pytter, innsjøer og lignende som historiske hendelser av større og mindre art.
Som du ser så åpner dette bildet for mange tolkninger, men samme hvordan du tolker elver, innsjøer osv så vil du til slutt ender opp med at dråpen blir en del av havet den kom fra ved veis ende, og det finnes ikke noe skrekkscenarier der vanndråpen tilslutt ender opp der det er en gud som sitter og dømmer vanndråpen ved slutten av reisen.
Kan kan om man ønsker det se på havet som Gud, og at menneskers sjeler dermed er en liten del som splittes fra Gud for å oppleve livets reise, og at Gud dermed gjennom millioner av dråper og dems mange reiser tilbake gir Gud en opplevelse og forståelse av verden som i denne metaforen vil være land.
Jeg synes denne måten å se på verden veldig beroligende selv om den kanskje ikke like tydeliggjør hvordan såkalte «onde» mennesker straffes for sine ugjerninger, men jeg personlig mener det også finnes måter man også kan inkludere straff for «onde» mennesker i denne metaforen ved at de eksempelvis kan tenkes å måtte tilbringe sin reise i en mørk skitten elv eller bekk, og den gir åpning for tilgivelse i form av at den skitne dråpen ved de rette valgene kan bli rensket for skitt og ende ren og pen i havet som alle de andre.
Ideen om smia
Min neste måte å forklare livet på er ved å se på livet som en smie hvor det flyr gnister ut av smia. Disse gnistene representerer sjeler som brenner varmt når de flyr ut av smia, men som slukker etter hvert som de faller til jorden og dør.
I dette scenariet så MÅ man ha en guddom som holder liv i smia, men det er ikke noe behov for at denne guddommen bryr seg med gnistene som flyr ut av den. Vi får også her en forklaring på hvorfor noen liv er korte mens andre er lengre, og man kan her benytte det med at enkelte gnister er større og brenner lengre og sterkere en andre som metafor for spesielle folk som i større grad har hat liv som har påvirket verden før de også til slutt mørkner og svinner hen.
Denne metaforen for livet synes jeg ikke er like god, men den gir kanskje et noe større behov for en guddom, noe som kan gjør at den nok kan friste folk som har en sterk tro på en gud til å synes den er bedre en den første metaforen med havet og dråper.
Felles for begge disse er at de ikke gir rom for noe himmel eller helvete, samtidig som de allikevel skiller seg ved at i ideen om smia så ender livet med at livsgnisten slukker og forsvinner og det blir mørkt og kaldt, mens i metaforen om havet og vanndråpene så ender livet litt mer positivt hvor vi alle finner veien «hjem».
Samme hvilken av disse ideene du finner mest passende for deg så er det slik at de i det minste gir deg en måte å kunne se på livet som en reise, og at enden på reisen ikke nødvendigvis bør være noe man frykter, og derfor ikke er noe man trenger være for opptatt av, og derfor mer kan fokusere på selve reisen.