I dette innlegget skal jeg snakke litt om mitt syn på den Europeiske Unionen (EU), hvorfor jeg i 1994 stemte for norsk medlemskap, og hvorfor jeg slik situasjonen i dag er, ville ha stemt mot et norsk EU medlemskap dersom det ble e ny folkeavstemning.
Hvorfor stemte jeg for EU i 1994
I 1994 mener jeg verden så ganske annerledes ut en hva den gjør i dag. Man hadde ingen WOKE bevegelse, Europa hadde ikke opplevd noen ekstrem innvandringsbølge og ingen europeiske politikere hadde eller snakket om å føre en «åpen grense» politikk som det man var vitne til i Tyskland da den daværende Tyske kansleren Angela Merkel i 2015 åpnet Tysklands og dermed Europas grenser for over en million innvandrere.
Norge var mer eller mindre uforandret fra hvordan landet så ut i hele min barndom, og om man reiste rundt i Europa for å oppleve ulike Europeiske kulturer så var det fortsatt den etniske befolkningen i landets kultur som regjerte i gatene, og ikke et multikulturelt sammensurium av fremmede kulturer, islamske bønnerop og kvinner i burkaer som forsøplet dem.
Man kunne fint dra til europeiske storbyer som Paris og London for å shoppe og ha det moro, uten at man fryktet man skulle bli overfalt og ranet av gjenger med nigerianske eller andre fremmede folkeslag.
Jeg så derfor på EU som en vei europeiske nasjoner skape et tettere samarbeid på, som ville gjøre det å drive fortetninger, reise osv over landegrensene for hva man i dag må kalle etniske europeere enklere, og dermed styrke Europas posisjon i verden som en motpol til Russland, Kina og til en viss grad USA.
Siden jeg har vokst opp da man fortsatt hadde kart i skolene med Sovjetunionen, og de aller fleste, med unntak av noen få individer i underlige grupper som Rød Valgallianse, AKPml og NKP (Norsk Kommunistparti) så det som lite sannsynlig at kommunismen ville få noe særlig «vind i seilene» da tross alt det kun var 3 år siden Sovjetunionens fall.
EU som en Europeisk makt blokk
Den Europeiske Unionen fremstod derfor etter mitt syn som en måte Europa igjen kunne gjenta sin posisjon i verden, og reise seg som en maktfaktor etter å ha ligget med brukket rygg siden den annen verdenskrig. Jeg ville se et sterkt Europa, bestående av mektige, stolte og frie Europeiske nasjoner som gjennom et EU samarbeid kunne vise styrke både politisk, økonomisk og militært. Et EU som ville gjøre folk stolte av å være europeere og som ville gi europeiske nasjoner fordeler når det kom til internasjonale forhandlinger.
Personlig syntes jeg også ideen om en felles valuta for Europa var en god ide, særlig med tanke på at dette var i en tid da man så oppblomstringen av et internett hvor man kunne gjøre handler over landegrensene, og jeg derfor mente en felles valuta i Europa ville forenkle dette, og ikke minst gjøre det enklere når man var ute å reiste.
Jeg ville også at man skulle få en Europeisk valuta som skulle kunne være en rival til den amerikanske dollaren som jeg mente ga USA alt for stor økonomisk makt og fordeler i forhandlinger med andre nasjoner.
Hva endret seg?
Det er vanskelig å peke helt konkret på en ting som gjorde at jeg endret mening om EU, men om jeg på død og liv måtte peke på EN bestemt ting vil jeg nok måtte si EUs innvandringspolitikk, og mangelen på EUs evne til å sette etniske europeeres ve og vel i første rekke.
Ut over dette endret også mye av mitt syn seg da jeg så hvordan EØS avtalen som Norge inngikk med EU førte til at vi selv om Norge befant seg utenfor EU allikevel gjennom EØS avtalen ble nødt til å innføre lover og regler som ble bestemt i Brüssel av folk jeg ikke viste hvem var, ikke hadde stemt på, og som helt tydelig ikke hadde det norske folks interesser i tankene da de vedtok loven.
Jeg følte også at norske politikere i større og større grad fjernet seg fra å bry seg om det norske folks interesser, og heller vendte sin oppmerksomhet mot Brüssel, og nesten ukritisk vedtok EUs lover og regler for å tektes sine overherrer i EU systemet i håp om å oppnå dems gunst, og kanskje kunne bli del av EU systemet når de en dag måtte gi seg innen norsk politikk.
Andre ting som også var med på å omforme mitt syn på, og stilling til EU var hvordan jeg så EU eliten sakte men sikkert åpnet Europas grenser for en ukontrollert masse innvandring, mens de samtidig undertrykker etniske europeere som i stor grad slik jeg ser det kun har blitt økonomiske melkekyr for systemet i form av økte skatter og avgifter som går med til å finansiere livene til Europas stadig økende innvandrerbefolkning.
Den felles valutaen ble ikke som jeg trodde et virkemiddel for å styrke Europeiske borgeres økonomi, men ble heller et middel for å styre og undertrykke den etniske befolkningen ved hjelp av en å føre en rentepolitikk som har gjort det veldig vanskelig for mange små bedrifter i Europa å overleve.
EUs mangel på demokrati!
Et annet område som jeg trodde skulle være en virkelig revolusjonerende ting med EU i 1994 var at jeg trodde man i EU ville få et demokrati som minnet mer om det man har i USA , og at man i EU valgene ville kunne stemme på enkelt kandidater og ikke partier, og grensene for hvem som ville kunne stille til valg i et EU valg ville kunne utfordre de tradisjonelle partienes hegemoni.
Selv om vi ser at flere kan stille som kandidater i et EU valg, og kan bli medlemmer av EU parlamentet, så ser man at det er innebakt i systemet en struktur som ivaretar det etablerte politiske landskapets hegemoni, og at ideen om at man ville ha direkte folkevalg på en EU president som så dannet en EU regjering var byttet ut med et dystopisk system der EU styres av en EU kommisjon bestående av folk som ikke er valgt av folket, og som i prinsippet gjør EU parlamentet maktesløst.
Med andre ord fikk vi ikke tre ulike grener av EU staten som skulle holde hverandre i sjakk slik man har i USA, noe som virkelig ble den siste spikeren i kisten for mitt «ja til EU» ståsted.
Så hva er mitt syn på EU i dag?
Vel, det er ting med EU og ideen om et europeisk samarbeid som jeg fortsatt skulle like å se bli en realitet, men med mindre EU kommisjonen oppløses og man får en mer demokratisk prosess for valg av EU president, og at mer makt gis til et EU parlament hvor det er gjort enkelte demokratiske tiltak for å redusere partiorganisasjoners makt så vil jeg nok stå for et sterkt «NEI» til Norsk EU medlemskap.
Jeg vil til og med gå så langt som å si jeg også i dag slik EU har utviklet seg at Norge også må oppløse EØS avtalen og oppheve alle EU lover og regler som er blitt del av det Norske lovverket, og gå tilbake til full selvråderett både når det kommer til lovgivning og bestemmelse over norske naturresurser.
Hvorvidt mitt nåværende syn på EU kan endres er det litt vanskeligere å si, men man kan jo tenke seg at om eksempelvis den konservative politiske gruppen «Patriots for Europe» skulle komme til makten, og vinne frem med en reformering av EU systemet slik at blant annet EU kommisjonen ble oppløst, masseinnvandringen stoppet, og EU startet en remigrasjon av fremmede, og sist men ikke minst EUs sensur regime ble byttet ut med en styrkning av Europeiske borgeres ytringsfrihet ble innført så ville kanskje mitt syn på Norsk EU medlemskap atter kunne endres.
Så hva mener du?