I dette innlegget vil jeg se litt på hvordan det står til med den norske rettsstaten og hvordan det kan ha seg at så få advokater og andre innen det norske rettsvesenet ser ut til å ikke bry seg stort om at rettsstaten sakte men sikkert nedlegges, og folkets mulighet til å kjempe imot forvitrer i takt med et økende antall nye lover og regler som innskrenker folkets ytringsfrihet.
Hva er en advokat?
I følge Store Norske Leksikon er en advokat en person som har som yrke å yte rettshjelp, og som kan opptre i retten på vegne av sine klienter. Dette tolkes ofte som om det er advokatens oppgave å få den tiltalte frikjent samme hva de fremlagte bevisene måtte vise, og at advokaten kan benytte alle mulige «skitne triks» for å oppnå en frikjennelse.
Dette er selvfølgelig ikke riktig, da advokatens oppgave i realiteten er å være sakfører for sin klient og sørge for at hans/hennes klients rettigheter blir ivaretatt og at klienten dermed får en rettferdig behandling av sin sak.
Hvorfor er advokater avhengige av ytringsfriheten?
Når vi nå har klargjort hva som er en advokat/sakførers oppgave i retten, er det viktig å se på hvorfor særlig ytringsfriheten er et viktig redskap for at en advokat skal kunne føre et så godt forsvar for sin klient som overhodet mulig, og hvorfor den stadige innskrenkningen av ytringsfriheten over tid vil kunne medføre at advokater ikke lengre vil kunne utføre den oppgaven som han har i en reel rettsstat.
I enhver rettsstat jobber domstolene ut fra prinsippet om at enhver person er uskyldig til det motsatte er bevist, og legger dermed byrden med å bevise skyld på staten, og eller anklager. Dette er en bevist avgjørelse som er ment å hindre at usaklige og oppdiktede anklager fremmes, og at uskyldige blir dømt for ting di aldri har gjort.
Hva har dette med ytringsfriheten å gjøre tenker du kanskje nå? Vel saken er den at ytringsfriheten er den loven som muliggjør at det fremlegges et forsvar for den tiltalte i en sak, for uten ytringsfriheten vil det være umulig for en tiltalt og eller en advokat å fremme et effektivt forsvar i en sak.
Man kan her eksempelvis tenke seg en sak hvor en person er anklaget for å ha ranet naboen, og domstolene legger forbud på den tiltaltes advokat å benytte enkelte ord eller uttrykk, og advokaten dermed selv risikerer å bli tiltalt om han i forsvar av sin klient skulle benytte et feil ord eller komme med et forbudt uttrykk.
Det er ikke vanskelig å se hvordan rettsprinsippet og muligheten til å få en rettferdig dom under slike forhold så og si ikke er tilstede, og hvordan ytringsfriheten særlig for advokater som skal sørge for at hans klienter får en rettferdig dom blir umuliggjort.
Myndighetenes snikende forvitring av ytringsfriheten
Frem til i dag har vi kanskje ikke enda sett noen saker der myndighetenes stadige innskrenkning av ytringsfriheten har fått en direkte innvirkning på en rettssak, men det er nok bare et spørsmål om tid for når vi får den første saken hvor en advokat blir hindret i å utføre sitt yrke da han om han fører et fullt forsvar av sin klient risikerer å bryte en eller annen lov som omhandler krenkende eller hatefulle ytringer.
Vi kan også se hvordan eksempelvis §185 som er den såkalte rasismeparagrafen ikke bare omhandler innskrenkningen av folk mulighet til å ytre seg fritt, men også fullstendig snur prinsippet om at folk er uskyldige til det motsatte er bevist på hodet, ved å si at det er den anklagdes oppgave å bevise sin uskyld.
Videre legges det til grunne i denne drakoniske loven at det ikke er hva den tiltalte i en sak mente med sin ytring som er gjeldende, men hva anklagers oppfattelse av hva den tiltalte kan potensielt ha ment med sin ytring som skal avgjøre hvorvidt ytringen bryter med loven eller ikke.
Dette betyr i realiteten at den anklagede samme hvilket forsvar han/hun måtte fremlegge ikke har noen betydning siden loven i mangel av noen bedre forklaring har gjort staten og anklager til tankelesere som vet bedre hva den anklagede mente med sin ytring en hva den anklagede selv hevder han/hun mente da han/hun ytret seg.
På toppen av alt dette ser man også at denne såkalte rasisme paragrafen også KUN kan benyttes mot etnisk norske, og dermed i seg selv er diskriminerende, og dermed i seg selv bryter med seg selv.
Hvorfor er det ingen advokater som advarer mot innskrenkningen av ytringsfriheten?
En av årsakene til at så og si ingen advokater i Norge tør å gå ut og ytre seg mot de mange innskrenkningene av ytringsfriheten både i det offentlige rom og nå også på internett kan komme av at så og si alle norske advokater er medlemmer av Den Norske Advokatforeningen, og at det har skapt et hegemoni der de som tør stille seg på sidelinjen risikerer å bli ansett som mindre seriøse og dermed får det vanskeligere med å skaffe seg saker, og oftere risikerer å bli overkjørt av domstolene.
Det kan dermed se ut som om selv om det ikke er noe pålegg om at advokater må være medlemmer av Den Norske Advokatforeningen, så er det få om noen som tør å stå utenfor, og enda færre som tør å stå opp for ytringsfriheten i et samfunn som i stadig større grad nå går i en totalitær rettning.
Vi kan blant annet se dette med hvordan advokater i vårt naboland Storbritannia nærmest «lurer» sine klienter til å akseptere dommer og si seg skyldige i saker som om de valgte å gå til rettsak ville gitt dem en mye lavere straff selv om de skulle ha tapt saken en hva advokaten ba dem akseptere, og det bare for å beskytte en stat styrt av og for embetsstanden.
Vi er ikke riktig kommet så langt her i Norge enda, men ved de mange lovene som nå i tiden fremover kommer fra EU og vil bli del av norsk lovgivning som følge av vårt EØS medlemskap, så vil vi bevege oss et stort skritt nærmere innførselen av en tyrannisk stat der man kun har ytringsfrihet på papiret, men ikke i praksis.
La oss håpe noen advokater der ute vil tørre bli med i kampen for ytringsfriheten og for rettsstatsprinsippet!