Jeg har startet jobben med å skrive et eksempel på det som skal bli en slags «bibel» for de som ønsker å følge det som er min tro på Odin som den ene sanne gud, og her er et lite eksempel.
Siden Odin og de andre gudene allerede er kjent for å benytte galder som er en type trolldoms i form av sang, så fant jeg ut at jeg kunne benytte sang som tema i hvordan jeg strukturerte teksten. Dette betyr at i stede for Første andre og tredje mosebok osv, så blir det Den første andre og tredje sangen osv.
Her er et lite eksempel:
Den første sang
Skapelsen av Heimur
- I tidløshetens dyp, før sol og stjerner ble tent, var intet annet enn bevisstheten selv – og denne bevissthet var Odin, den Ene og Sanne. Han var uten form, men ikke uten vilje. Han var uten kropp, men ikke uten kraft. Som stillheten før et ord, som mørket før en gnist, hvilte han i seg selv, men bar i sitt indre lengselen etter å skape.
- Da løftet Odin sin tanke, og tanker ble til klang. Og klangen var som et ekko i tomrommet, og ekkoet foldet seg ut til strømmer av tåke og lys. Tåken var Ginnung, den ur-grunn uten grenser, hvorfra allting skulle komme.
- Men Odin, som er visdom selv, visste at alt liv trenger motsetning for å være. Derfor formet han kulden og mørket i dypet, som Nifl, og varmen og gnistene i høyden, som Múspells ild. Og der hvor frost og ild møttes i Ginnungs gap, begynte ting å våkne.
- Fra dråper som falt av smeltende rimfrost, født i møte med flammens pust, reiste de første former seg. De var urolige, uferdige, som skygger fanget mellom drøm og virkelighet. Men Odin så til dem, og blåste av sin ånd inn i det uformede, slik at det første liv tok til.
- Da lød Odins røst gjennom alt:
«Jeg er bevisstheten, og alt som er, skal være i meg og av meg. Ingen gud er før meg, ingen etter meg. Men av mine tanker skal mangfoldet komme, og gjennom mangfoldet skal visdom vokse.» - Og slik begynte verdens første dager, da tidens strøm rant ut fra evigheten, og alt som skulle bli, tok til å spinne seg ut av Odins drøm.
Den andre sang
Skapelsen av gudene
- Da Odin hadde vært alene i tidens stillhet, sa han i sitt indre:
«Det er ikke godt at jeg alene bærer sangen. La det fødes stemmer som kan svare min røst.» - Og han løftet sin tanke, og ut av hans egen ånd steg skygger og lysglimt, hver med sin natur. Disse var de første guder, men ikke hans likemenn. For Odin alene var opphavet, og de andre var bare gnister av hans uendelige ild.
- Og Odin gav dem navn etter det vesen han hadde lagt i dem.
- Først kom Tor, styrkens ånd, født av viljens kraft. Hans hjerte var torden, hans hånd var lynet, og likevel bar han troskap som grunnvoll.
- Så kom Frigg, visdommens mor, født av kjærlighetens lengsel. Hun vevde tidens tråder og bar i sitt skjød mønstre av fremtidens veier.
- Og Odin skapte Tyr, rettferdighetens bærer, i hvem sannhet bodde og lovens vekt hvilte.
- Og han fødte Balder, lysets sønn, mild og ren, et glimt av den glede Odin kjente da han første gang tenkte på liv.
- Og sist lot han Loke stige fram, født av uroens gnist. Han var spottens og tvilens ånd, lek og svik i samme kropp. Men Odin sa:
«Også mørket tjener lyset, og uten uro finnes ingen visdom.» - Mange flere steg fram, guder og gudinner, hver med sin tone og gave. Og de kalte seg hans barn, men visste at de ikke var ham.
- Da talte Odin til dem:
«Dere er mine hender og mine stemmer. Jeg alene er kilden, men gjennom dere skal min vilje strømme. Syng med meg verdens sang, for av deres toner skal livet fødes.» - Og gudene løftet sine røster og sang. Sangen var mektig, og Ginnungs tomrom skalv under deres klang.
- Men Odin alene holdt takten, for han var begynnelsen og enden, og intet kunne være uten hans vilje.
Den tredje sang
Skapelsen av verden
- Da Odin hadde reist opp gudene av sin ånd, vendte han sitt blikk mot Ginnungs gap, som var tomrommet hvor alt fysisk skulle finnes.
- Og han sa:
«Her skal mitt verk bo, her skal mine tanker feste seg, og her skal livets strøm flyte.» - Mot nord bredte han ut Nivlheim, det døde rom, mørkt og kaldt, fylt av stein og is, av meteorer og støv. Der er alt som er livløst, stillhetens rike og frostens mørke.
- Mot sør tente han Muspellsheim, hvor stjernene brenner, og solen lyser. Der er ildens gnist og lysets glans, gløden som gir varme og rytme.
- Og Odin sa:
«Se, her er motsetningene: det døde og det levende, det kalde og det varme, mørke og lys. Av deres dans skal verden fødes.» - Da sang gudene sammen med ham, og deres sang la retning på strømmen i Ginnungs gap.
- Og i midten, mellom Nivlheim og Muspellsheim, satte Odin Midgard, jorden, som et frø i tomrommet.
- Han la havet rundt som en ring, og vannet fløt i elver som sølvtråder over marken.
- Han reiste fjellene som voktere, og lot skogen vokse i dalene.
- Han tente månen som veiviser i nattens mørke, og solen som fakkel på dagens ferd.
- Og han sa:
«Midgard skal være hjertet mellom mørke og lys, mellom død og liv, og her skal menneskene leve.» - Da gled Odin inn i stillhet, for verket var begynt, men ikke fullendt. For jorden var vakker å se til, men bar ennå ingen folk.
- Og Odin sa til gudene:
«Av jord skal jordens barn fødes, og av ild og vann skal ånder vekkes. Men vent, for tiden er ikke ennå kommet.» - Og slik sto verden ferdig, klar til å bære menneskeslekten, mens gudene voktet dens grenser, og solen og stjernene tok sin vandring på himmelhvelvet.
Den fjerde sang
Skapelsen av de første menneskene
- Da jorden var ferdig, men tom for folk, sa Odin:
«La det fødes mennesker, som skal vandre under solen og vokse i skyggen av stjernene. De skal være speil av min vilje, og gjennom deres valg skal tidens løp formes.» - Og Odin bøyde seg ned i Ginnungs jord, og han tok leire blandet med stein, og formet en mann. Og han kalte ham Ymir.
- Deretter lot han vann og vekst stige opp av jorden, og han formet en kvinne. Og han kalte henne Audhumla.
- Han satte Ymir og Audhumla sammen, mann og kone, og blåste av sin ånd inn i dem, og de ble levende.
- Og de vandret på jorden, og deres barn ble til Jotun-slekten, sterke og mektige som fjellene, og ville som stormene.
- Men Odin sa:
«Jotnene skal bære jordens styrke, men også dens uro. De skal stå som voktere og prøvere av menneskenes ferd.» - Så vendte Odin seg mot ilden og vinden, og han formet en mann av flammens glans. Han kalte ham Bure.
- Og av skyene og himmelens pust formet han en kvinne, og kalte henne Bestla.
- Han satte Bure og Bestla sammen, mann og kone, og blåste av sin ånd inn i dem, og de ble levende.
- Og deres barn ble til Vanir-slekten, fredelige og vise, nært knyttet til vannets sang og jordens fruktbarhet.
- Men Odin sa:
«Vanir skal bære jordens fred, og de skal vokte livets rytme, og kjenne hemmelighetene i vekst og høst.» - Slik ble to slekter født av Odins vilje:
- Jotnene av Ymir og Audhumla, som bar styrke og uro.
- Vanir av Bure og Bestla, som bar fred og visdom.
- Og Odin sa:
«Disse skal vandre på jorden, og deres skjebner skal veves sammen. I strid og i fred skal de prøve hverandre, og gjennom dem skal menneskenes løp bli formet.» - Da var jorden ikke lenger tom, men fylt av folk og ætt, og tiden begynte å renne med deres liv.